Håndlaget 60 mm tinnsoldat av Kong Haakon VII med admiralsuniform i 1906.

Kong Haakon VII ble født som prins Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel i Danmark 3. august 1872. Han var sønn av kronprins Frederik (senere kong Frederik VIII) og prinsesse Louise av Sverige. Som dansk prins fikk han en grundig militær utdannelse i marinen og steg i gradene som en dyktig offiser. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, sto Norge uten konge. Valget falt på den danske prins Carl, som ble tilbudt tronen under forutsetning av at folket ønsket monarki. Etter en folkeavstemning med klart flertall for kongedømme, aksepterte han tilbudet og tok det historiske navnet Haakon VII – et navn med dype røtter i norges kongerekke. Han ankom Kristiania (Oslo) med sin britiske kone, Maud, og deres lille sønn, Alexander, som fikk navnet Olav. Den 25. november 1905 ble han formelt valgt av Stortinget, og året etter ble han kronet i Nidarosdomen – den første norske kroningen på nesten seks hundre år. Fra første stund la Haakon vekt på å være en konstitusjonell monark. Han ønsket å stå over partipolitikken og være en samlende figur for det unge, selvstendige Norge. Han tok del i nasjonale tradisjoner og viste respekt for folkets kultur og historie. Dette gjorde ham raskt populær blant befolkningen, som så på ham som en ekte folkekonge. Haakon VII var bevisst sin rolle i å bygge tillit til det nye monarkiet. Han opptrådte med verdighet, men også med en enkelhet som appellerte til folk flest. Hans nøkterne stil og respekt for demokratiet bidro til å forankre kongehuset i det norske samfunnet. I en tid preget av nasjonsbygging og politisk omstilling, ble Haakon VII et symbol på stabilitet og samhold – en rolle han skulle bære med styrke gjennom hele sitt lange kongedømme.